Det finns mange ting å foreta seg i vårt nærmiljø, her er noen forslag:
Man kan også ta lengre turer og eks besøke byene Bergen, Stavanger eller Haugesund, eller til lokal småsteder med historisk sus, som Rosendal, Odda osv.
For øvrig er det ikke lurt å planlegge så mange aktiviteter at man ikke har tid til å nyte livet i og rundt feriehuset.
Turist informasjon
Vi har lagt frem noen brosjyrer med beskrivelse av lokale serverdigheter. I tillegg anbefaler vi å besøke følgende sider på internett. På dei neste sidene beskriver vi noen steder verdt å besøk i nærområdt.
Ytterst på vestlandskysten, i Bømlo kommune finner du Espevær, et særpreget fiskevær som er rikt på kulturminner. For 100 år siden var det knapt en fisker med respekt for seg selv som ikke hadde tilbrakt en natt på det lokale vertshuset Baadehuset. På midten av 1800-tallet kunne det være 20 000 – 30 000 mennesker på øya når silda kom. Til sammenligning var det i Bergen på denne tiden 26 000 innbyggere.
I dag er innbyggertallet ca 130. Espevær er et livskraftig samfunn. Øya har butikk, post, bank, serveringssted/pub, barnehage og skole. Du parkerer trygt i Eidesvik på Bømlo, hvor skyssbåten Espeværsekspressen går i fast rute ut til øya. Overfarten tar bare 10 minutter
Brandasund er en attraksjon i seg selv, med flotte naturopplevelser, broer, fine rasteplasser med utsyn over hav og hei. Slåtterøy fyr ligger like ved Brandasund. Brandasund har lang historie som handels- og gjestgiversted. Nillo på Skjeret ble viden kjent for sin spesielle butikk, og var i mange år en institusjon i lokalsamfunnet. Nillo er borte nå, men butikken står igjen. Butikken fungerer som museum, og er åpen for publikum hver sommer.
Stien startar ved den gode og lune hamna i Brandasund, som ligger helt i nordvest på Bømlo. Svak stigning på stien, siste del har trappetrinn opp til toppen. Turen tar om lag 1 ½ time. Kart fås kjøpt på turistinformasjon.
Siggjo er den høyeste fjelltoppen på Bømlo med sine 473 m.o.h. Fjelltur til et fantastisk utsiktspunkt, og til et spennende geologisk område. Fjellsti på 1,8 km - en del bratte parti. Kart kan kjøpes hos turistinformasjon. Parkering v/ rv 542 på Grøvle. Turen tar ca 2 timer.
Fjellet har en karakteristisk fasong, og er synlig fra store deler av Sunnhordland. Siggjo er også synlig fra fjellene rundt Bergen. Fra toppen av Siggjo har man utsyn fra Folgefonna i øst til Haugesund i sør. Fjellet er et godt seilingsmerke som kan sees langt til havs. Fjellet har nok vært viktig i navigasjonssammenheng gjennom tidene, noe som stadfestes av at Siggjo er inntegnet på gamle kart. Tyske og hollandske sjøfarere brukte bl.a. både Siggjo på Bømlo og Lyderhorn i Bergen som sikre navigasjonsmerke allerede i mellomalderen. Siggjo har også etter alt å dømme hatt militær stategisk betydning, og har trolig vært en del av det gamle vaktsystemet som kunne melde om både fiendeskip og annen ferdsel på sjøen.
Man mener at Siggjo er dannet gjennom vulkansk aktivitet. På toppen kan man se rester etter et krater, og i fjellsiden er det gode tilkomster av bergarten rhyolitt. I steinalderen ble rhyolitten herfra benyttet til produksjon av redskaper.
Beliggenhet: Mosterhamn.
Åpningstider 2010:
23. mai - 27. juni: Åpent søndager med omvisning hver hele time fra kl. 13-16
28. juni - 15. aug.: Åpent mandag -lørdag kl. 13-16, søndager fra kl. 12-16, med omvisning hver hele time
16.aug. - 29. aug.: Åpent søndager kl. 13-16
For omvisninger utenom åpningstiden, kontakt Moster Amfi på tlf.53 42 66 20, post@mosteramfi.no.
For leie av kirken, kontakt Turid Håvik Anglevik på
tlf. 986 20 509 eller 53 42 63 52.
Om bygningen
Moster gamle kirke er en viktig del av norsk kirkehistorie. Snorre forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke her i 995. I tillegg holdt Olav den hellige et ting på Moster rundt 1020, der den eldste kristenretten i Norge ble innført. Det ble en stund derfor antatt at gamle Moster kirke er den eldste i landet. I 1872 ble det imidlertid etter en grundig undersøkelse konkludert med at det ikke finnes sikre bevis for en så høy alder, men at kirken ble bygget før slutten av 1100-tallet.
Denne steinkirken er en av de enkleste kirkebygningene i Norge, med kvadratisk kor og rektangulært skip. Kirken har en inngang i vestre vegg i skipet og en i søndre vegg i koret. Den eneste utvendige dekoren er klebersteinsokkelen som går rundt hele kirken. Innvendig er korbuen det eneste som har ornamentikk. Denne korbuen er en av få som ikke er utvidet i etter-reformatorisk tid.
Murene er oppført i minst tre omganger, men den totale byggetiden kan ikke fastslås. Den eldste delen er koret - som trolig har blitt bygget inntil en stående trekirke - og den østre delen av skipet. Etter en pause i byggingen er veggene i skipet reist til nivå med øvre del av vinduene. Den tredje og siste fasen er trolig byggingen av vestgavlen og øverste del av søndre langvegg.
Takverket ble skiftet ut på 1700-tallet, og det er ikke kjent hvordan det opprinnelig så ut. Veggene innvendig er dekket av etter-reformatoriske kalkmalerier, det eldste malingslaget er datert til ca. år 1600. Også utvendig er de gamle pusslagene på nordre og østre vegg bevart. De nordre veggene har mange bumerker fra 16- og 1700-tallet, tegnet med rødkritt. Da kalkpussen på de søndre veggene ble hugget av i 1947, ble noen runeinnskrifter på veggene oppdaget.
Innvendig er lite fra middelalderen bevart. På loftet henger en klokke fra høymiddelalderen, og i koret er det murte alteret bevart. Kirken har gjennomgått en stor omforming innvendig tidlig på 1600-tallet. Så godt som alt inventaret er utført i renessansestil. Prekestolen er datert til 1637, og altertavlen kan være noen eldre. I vestre del av skipet fikk kirken på 1600-tallet også et tverrgalleri i renessansestil. På 1600-tallet ble det også satt inn stolrader i to rekker. Døpefonten og dåpshuset er fra 1722. Fortidsminneforeningen kjøpte kirken i 1874, og den er lite forandret siden den tid.
Lykling gullgruve på Bømlo blei oppretta rundt år 1880, og var i drift nokre tiår framover. På desse åra var gruveområdet eigt og drive av ulike selskap, både norske og engelske. 124 kilo gull blei grove ut, men det var ikkje nok til å halde drifta gåande. Konkursen var eit faktum i 1914.
Gullfeber på Bømlo? I Norge rundt århundreskiftet kan det synast som om engelskmenn og andre nordeuropeiske stormakter gjerne ville prøve å utvinne norske naturressursar. Mykje pengar blei investert i anlegget, det blei bygd driftsbygningar og trallebane til transport av malm og kaianlegg. Investorane i gullet på Bømlo kom, utnytta både gull og folk, og drog sine vegar att. Bevarte dokument syner at direktøren hadde ei løn på 750 kroner i månaden, medan ein arbeidar på akkord tente mellom 20 og 40 kroneri same tidsrom. Dei sosiale tilhøva var heller ikkje gode, skikkelege bustader var mangelvare. Einslege mannlege arbeidarar budde gjerne ti-tolv på eit loft. Ikkje til å undrast på at mange prøvde seg som skjerparar på eiga hand. Det finst fleire hundre hol på Lykling som syner at privatpersonar òg ville prøve lykka på Lykling. Viktige arbeidsreiskapar var då hammar og spett, og eit jernrøyr med botn. Når dei fann ein lovande steinklump, hadde dei steinen opp i røyret, og knuste han med hammar og spett. Så kunne dei varme denne grusen i ei keramikkskål over ei karbidlampe. Då smelta det mjuke gullet til ein liten klump.
I dag ligg anlegget i ruinar. Ein kan sjå spor etter drifta, men det er ikkje å anbefala å besøkje plassen på eiga hand. For det første kan plassen være farleg, det er restar etter over 700 hol der. For det andre kan det være vanskeleg å få eit inntrykk av gruveområdet uten ein dyktig omvisar.